En mors fødselshistorie

Mandag 01.07.2013

På vent

FødselshistorieMøtte opp på obsposten kl. 9.30. Ble lagt til ctg registrering. Alt så fint ut. Måtte vente på legen for å få sjekk. Ventet en god stund og ble fryktelig utålmodig. Etter en stund kom legen. Han kjente og fant ut at det var forbi ballongstadiet og det skulle settes piller. Det var fult texas så fikk beskjed om å komme tilbake kl. 12 for å få seng og rom. Jeg var veldig lettet fordi jeg faktisk fikk et rom og ikke ble sendt hjem igjen.

 

Gikk en tur, spiste litt lunsj og dro tilbake kl. 12. Fikk da seng, men jm som jeg hadde måtte løpe på keisersnitt så ble en annen som kom til meg i starten. Hun undersøkte meg, røsket noe helt forferdelig og fikk ctg registrering. Så ble pillen satt og jeg måtte ligge en time med den. Det skjedde ikke noe særlig etter den pillen. Neste pille ble satt kl. 17. Da jeg ble undersøkt i forkant av den hadde jeg fått 2 cm åpning og litt mindre kant. På ctg målingen etter pillen fikk jeg litt rier. Jeg trodde kanskje det ville holde med den pillen men jeg var mer skeptisk, jeg har jo ingen tro på disse pillene overhodet så det var jo i grunn litt dårlig utgangspunkt. Vi ble sendt på gå tur. Så vi gikk og gikk til neste registrering. Det var ingen fremgang til pille nr. 3. Da var jeg i grunn litt lei. Og i alle fall når jeg hørte at utsiktene var 8 piller. Vi gikk også etter denne pillen men jeg ble litt sliten og ville tilbake. Da fikk jeg en annen på rommet til meg, var 2 manns rom så Jan Arild måtte dra hjem. Fikk ikke sove noe særlig. Når kl. var 1 ruslet jeg rundt på gangen. Snakket med en nattevakt på dagligstua og syns disse små som lå i kassene så veeeeldig små ut. Fikk 2 panodil. La meg i senga og kjente små dult fra magen min.

 

Våknet 02.07.2013 like gravid som jeg hadde vært kvelden i forveien. Den første jm som tok i mot meg kom på vakt. Fikk satt pille nr. 4, ingen fremgang. Jeg snakket litt med henne. Var litt frustrert og fortalte henne at jeg aldri har hatt noen effekt av piller. Fortalte om de tidligere fødslene mine og at det har kun skjedd noe med drypp. Jeg sa jeg aldri hadde hatt rier av meg selv, heller ikke kynnere. Så sier hun: du er akkurat som meg du. Da ble jeg veldig overrasket. Så sier hun at hun skulle snakke med legen og høre om de kunne droppe pillene og heller gjøre noe annet. Han kom og snakket med naboen. Så ble han kalt til føden og ble borte. Jeg ventet og ventet.

 

Etter en stund kom legen til meg. Han undersøkte og sa: ja det er jo en kant, men den er ikke stor, burde ikke være stort problem å få tatt vannet. Så sier han at det skulle gjøres men det var ingen ledig jm på føden. Da sier jm som var med at hun kunne bli med over å få meg i gang. Det var ikke noe problem for henne for hun hadde bare meg og en annen pasient. Så var det fullt på føden igjen så vi måtte vente.. Da begynte jeg å gråte for det var jo ingen som visste når det ble noe ledig.

 

Plutselig kommer jm løpende. Kl. 13.45. Dere må skynde dere å pakke, det er ledig et rom på føden nå. Det blir pakket i full fart og vi løper over på føden. Hun strener inn på et rom og vi etter. Så sikkert rimelig komisk ut. Hun skulle sikre seg det rommet. Så var det litt stressing. Kl. 14.10 ble vannet tatt. Hun hadde bestemt seg for at jeg skulle i gang før hun skulle gå av vakt kl. 15. Hun ville forsikre seg om at det ikke kom noen andre på vakt som laget en annen plan. Drypp kunne ikke settes før en time etter vannet ble tatt.

 

Kl. 15 var det vaktskifte og kl. 15.30 kom en ny jm inn. Hun var dansk. Jeg så på Jan Arild og sa: jeg er jo så dårlig på å skjønne dansk. Han svarte at han skulle oversette. Kl. 15.45 ble dryppet satt. Frem til kl. 16.30 hadde jeg noen få dårlige rier og en moderat rie. Da ble dryppet satt på 20. Da hørte jeg plutselig noen som sa navnet mitt og jeg ble overfalt. Jeg skjønte ingenting. Så snur jeg meg og da ser jeg Rine, helsesøstra som jeg hadde på helsestasjon med de andre. Hun etterutdannet seg til jm, det visste jeg for hun startet omentrent da Ingvild ble født. Vi hadde et veldig godt forhold fordi det skjedde så mye når jeg hadde de to største på helsestasjon. Spesielt det året Ole-Viktor var baby. Vi pratet litt og hun spurte om hvordan det gikk med dem. Hun var jm 2 den kvelden men hun sa tidlig i fra at hun skulle bli med på fødselen min, uansett hvor lang tid det tok. Jeg ble så glad! Hun er bestemt og klar og det trenger jeg. Kl. 17.30 ble dryppet satt på 30. Åpningen var da 3 cm. Kl. 19.00 var åpningen 5 cm og jeg hadde gode rier. Jeg syns det gjorde fryktelig vondt og fikk lystgass og oksygen på riene. Kl. 19.45 hadde jeg 7 cm åpning og ropte epidural. Hun bestilte epidural. Og anestesi kom etter bare noen minutter. Men da skreik jeg så fælt og var helt i spenn. Anestesilegen hadde kommet inn og sagt at her tror jeg vi er forbi epidural. Jeg åpnet meg da fra 7 cm til full åpning på en eneste rie. Da var kl. 20.10. Dryppet var på dette tidspunktet skrudd helt av. Jeg fikk pressrier av meg selv, det har jeg aldri hatt før. Det føltes fantastisk å la kroppen få lov å jobbe på en naturlig måte. Få pause i mellom riene. Jeg presset i 30 min. De var opptatt av at jeg skulle ikke presse for hardt og fort for og ikke revne. Jeg har aldri født før med et drypp som bare har stått på 30 så for meg så var dette så nærme som mulig det jeg klarer å føde av meg selv. Jeg trykket henne ut og ut kom hun med armen foran ansiktet. Hun skrek høyt med en gang og ble lagt på brystet mitt. Det var en fantastisk følelse. Helt perfekt liten Amanda 3265 gram og 50 cm lang. Hun lå lenge hos meg men de måtte ta henne da morkaka brukte litt lang tid og jeg måtte presse den ut. Etterpå fikk vi et rom ved fødestuen og der lå vi til kl. 2 på natten. Bare hadde henne naken inntil meg og fikk spise. Hun tok puppen raskt. Følelsene strømmet i meg og jeg tror faktisk aldri jeg har knyttet meg så fort til et barn som jeg gjorde til henne. Jeg som var så redd for at det skulle være vanskelig. Jeg tror visualiseringen som jeg gjorde med Lene hjalp meg til dette for den lille bylten som lå i armene mine var akkurat det barnet jeg hadde sett den dagen vi gjorde det. Vi var lenge veldig usikre på hva hun skulle hete, men vi fant ut at hun måtte hete Amanda som betyr elskede. Dessuten så har Amanda navndag 26.10, akkurat den dagen jeg tok den første svaaaake positive testen.

Dette innlegget ble publisert i Mimba. Bokmerk permalenken.