Pusten som forsvant

Pusten som forsvant

Jeg var i et 80 årslag i helgen. Jeg ble sittende å prate med 4 kloke damer rundt den alderen. De var veldig nysgjerrige på hva jeg drev med. Jeg forklarte at jeg jobber med gravide for å gi dem et godt svangerskap og kanskje aller viktigst for at de skal få en god fødsel. «Lærer du dem å puste?» spurte en av dem. Ja, det gjør jeg. «Så bra! Jeg lærte meg det da jeg gikk gravid og min fødsel gikk superbra!» Det gjorde jeg også sa en av de andre. Og jeg. Og jeg. Alle disse vakre damene hadde hatt fine fødsler uten noen form for smertelindring bare fordi de hadde lært seg en pusteteknikk! De hadde alle gått på kurs en dag i uken over en 2 måneders periode og fått «hjemmelekse» å øve på pustingen hver dag. «Vi måtte selvfølgelig ligge på ryggen å føde for det var jo slik man gjorde det den gangen» (+/-50 år siden). «Nå som man kan bevege seg fritt rundt, må det være helt topp å føde» sa en av dem. «Jeg hadde så god hjelp av pusteteknikken at jeg helst bare ville være alene. Den velmenende jordmoren synes jeg bare ble masete» sa en annen.
Dette møtet fikk meg til å tenke. Hvor ble det av pusten? Disse damene lærte seg pusteteknikk og de øvde og øvde til den satt i «ryggmargen». De gikk på kurs og var godt forberedt på fødselen.
På et tidspunkt forsvant denne «teknikken» og fødselsforberedelsen ble «å lese i bøker og tenke at dette er noe naturlig som kroppen er laget for så det går nok bra» og for øvrig tenke minst mulig på den forestående begivenheten.
Når jeg snakker med kvinner av min generasjon (+/- 50), vi som er barn av disse vakre 80-åringene, blir de nesten provosert når jeg snakker om at en fødsel kan være en fantastisk opplevelse. De har født 2-3 barn hver seg og alle fødslene var like «jævelige». Så kom ikke her å si at en fødsel kan være noe fint! Det er bare å få det overstått med tang, vakuum og keisersnitt!
Hvordan har det seg at damer født av en generasjon som forberedte seg til fødselen og hadde gode fødsler, bare har hatt det helt «jævelig»? Er det så enkelt som at det mødrene våre har gjort er «gammeldags» og utdatert så det skal vi vært fall ikke?
I og med at jeg nå jobber med det jeg gjør, er det med glede jeg registrerer at stadig flere vordende mødre velger å ha en aktiv holdning til sitt svangerskap og sin forestående fødsel.
Jeg ynder å si til gravide jeg snakker med som har «det ordner seg» holdningen: Hvis du får beskjed om at du skal løpe maraton om 9 måneder, vil du da legge deg på sofaen og tenke at «det ordner seg»?
Jeg har sett det mange ganger nå: Øvelse gjør mester. Jeg har sett «teorien» i praksis. Vært med på fødsler hvor mor har gått jevnlig til «konsultasjon» og gjort «hjemmeleksen» sin. De har ro og trygghet og puster seg gjennom riene som en «drøm». De er strålende fornøyd med fødselen sin og «bonusen» er at det ikke bare er mor som har hatt en bra fødsel, men barnet også! Topp skår på Apgar-målingene.
Så, dere jenter som er i «føde-modus»; gjør som bestemødrene deres: Lær og øv! Dere kan lese dere «skjevøyd» i bøker og på nettet, men når riene setter inn glemmer du fort det du har lest. Da er det det du har øvet på, gang, på gang, på gang og som sitter i kroppen som gjelder, og som vil hjelpe deg.
Ikke gå gjennom svangerskapet med tanker som «Det ordner seg. Ut kommer’n uansett».
Bruk svangerskapet til å øve. Gå til en som kan gi deg praktisk veiledning.
Gjør en forskjell for deg selv og barnet ditt!

Dette innlegget ble publisert i Mimba. Bokmerk permalenken.